««Simplicissimus» forteller en spennende historie om satiren under den framvoksende nazismen i Tyskland på 1920- og 1930-tallet, samtidig som den stiller spørsmål som står igjen til ettertanke etter endt forestilling.»

«proppfull av gode momenter»

«…skuespillerne Ragni Halle, Thomas Hildebrand, Dominika Minkacz-Sira, Terje Ranes og Kristian Winther briljerer ikke bare i roller som de selv utfører med egen kropp, men også når de håndterer figurer og gir de liv.

Her må også lysdesigner Olav Nordhagen berømmes for riktig og stemningsfullt lys, som framhever det som skjer på scenen.

Det hele virker som et velsmurt maskineri som aldri hviler»

««Simplicissimus» forteller en sterk historie over to akter. »

«Med de senere års politiske utvikling er figurteateret «Simplicissimus», om det tyske satirebladet med samme navn, aktuelt som en røykbombe.»

«…flere ganger oppstår det magiske situasjoner der figur og figurfører går opp i en høyere enhet. Det langvarige og imponerende arbeidet Lindgren har lagt ned som figurmaker, sammen med Thale Kvam Olsen og Steinar Kaarstein, er oppsetningens mest imponerende arbeid.
Figurene og de små kulissedekorasjonene gir slående bilder som gjør handlingen levende.»

«…forestillingen er både fascinerende, medrivende og opplysende. Særlig er det grunn til å trekke frem det musikalske følget, som i regi av komponist Maja S. K. Ratkje og ensemblet POING – Frode Haltli på trekkspill, Rolf-Erik Nystrøm på saksofon og klarinett, og Håkon Thelin på kontrabass – blir en likeverdig aktør som understreker, fremhever og kommenterer handlingen.»

«Det skjer mye i Teater Innlandets nye oppsetning. Så mye at det tidvis blir vanskelig å henge med i svingene for oss som regner oss som en vanlig publikummer … Først i andre akt går dramaet med stadige hint av en lett kaotisk kabaret over i et roligere leie og vi gripes stadig sterkere av Heine, hans ord og hans skjebne.»

«Ranes rolletolkning av Heine er den som griper oss mest underveis – samtidig som vi stadig lar oss imponere og av hvordan Dominika Natalia Minkacz Sira gestalter alle ulike roller.»

«Knut Nærum og Tormod Lindgrens grep med å la tegnernes figurer stige opp fra tegnebrettet og bli til dukker, er genialt. Både Hitler, Goebbels, Josefine Baker og andre blir gjort levende for oss. Det setter dialogene i kontekst.»

«Vi synes det er interessant å få møte den sanne historien om Simplicissimus-redaksjonen og dens skjebne. Den kaster også et slags lys over vår tids ytringsfrihetsrammer og kulturdebatt»

«Etter aktivitets-tørke under koronaen, kan en kveld med Teater Innlandets innlegg i vår tids kultur og samfunnsdebatt derfor anbefales.»

«Simplicissimus» har mange gode enkeltelementer, men det lugger litt når de settes sammen.

«…Brechtske grep, som å gå inn og ut av roller, henvende seg direkte til publikum og annonsere sangnummer, passer både tematikken og formen, og skaper et særegent uttrykk.»

«Lindgrens figurer er herlige, og det er fascinerende i hvor stor grad dokkeføringen ligner på dans. De i utgangspunktet livløse figurene gis energi gjennom bevegelse og materialitet.»

«I tradisjonen fra Brecht og cabaretteateret er forestillingen episodisk lagt opp. Det er i utgangspunktet et godt valg, men det halter litt i flere av overgangene, og flere av sekvensene oppleves dessverre som transportetapper.»

«Musikken til Maja Ratkje og bandet Poing er referanserik og utfordrende på samme tid, og Knut Nærums dramatiske tekst utforsker tidsperioden og de politiske og faglige problemstillingene.»

««Simplicissimus» er en spennende forestilling full av vakre tablåer. Når den tør å dvele ved det visuelle, gir den også plass til følelser og ettertanke. Tormod Lindgren viser hvilken kraft som ligger i figurteatret…»

«Simplicissimus er mesterlig figurteater om et satiremagasin i Nazi-Tyskland.»

«Man får lyst til å gi stående applaus allerede før forestillingen begynner. «Simplicissimus» på Teater Innlandet er nemlig usedvanlig ambisiøst teater. Forestillingen har et stort ensemble av svært forseggjorte figurer.»

«Så ambisiøst at det er nødt til å gå litt på trynet. Men også så visuelt spennende, at du tilgir det meste.»

«På scenen er Heine både figur og menneske. Som figur er han en liten mann, som bærer på en litt for stor koffert. Det er som om hele figuren tynges av å være flyktning, og det er vakkert å se på. Han er også spilt med teknisk presisjon. Når dukken ser ned, uttrykker det mer sorg enn tusen replikker. Når han forsøker å gå, men snubler, er det et nydelig bilde på flukt.»

«Josephine Bakers jazzdans er verdt billetten i seg selv. Tormod Lindgren viser oss makten i skaperkraften. Det er det beste han kan gjøre for de døde tegnerne i Simplicissimus.»

«Idéen er strålende, og timingen kunne dessverre ikke vært bedre: Historien om det tyske satiremagasinet Simplicissimus, som ble utsatt for kraftig press av Hitlers regime under andre verdenskrig, har en ubehagelig parallell til vår tid.»

«Ambisiøst og detaljrikt
Forestillingen er preget av et særegent kunstnerisk formspråk. Tormod Lindgren, som står bak både regi, scenografi og figur- og kostymedesign, har åpenbart nedlagt et betydelig antall arbeidstimer. Hans stilsikre signatur finnes i alle estetiske detaljer. Figurene er ikke bare imponerende detaljerte, sinnrikt utformet og fulle av tekniske finurligheter, men veldig mange i antall, og de fortsetter å dukke opp gjennom hele forestillingen.»

«Det er Simplicissimus-magasinets originalkarikaturer som for en stor del er omarbeidet til to-og tredimensjonale figurer som kan bevege seg. Dette er en spennende inngang, og det er lett å bli fascinert av det rikholdige universet Lindgren har bygget sammen med sitt kunstneriske team. Figurene er separate kunstverk hver for seg, og estetikken gjenspeiler 1920-tallet. Det butter allikevel i helheten.»

«For denne forestillingen er mye. Og mens overdådig maksimalisme kan være helt rett i mange tilfeller, synes jeg ikke det fungerer her. Det er for mange sterke elementer som konkurrerer om plass og oppmerksomhet slik at uttrykket dras i forskjellige retninger i stedet for å samles om hovedfortellingen.»