Teaterdiplomaten

_{Av Arve Fuglum}

«Produsent». Hva betyr det, egentlig? I teatersammenheng er det åpenbart at det ikke har med matproduksjon eller metallindustri å gjøre. Sigrun Breck Oustad er en av produsentene på Teater Innlandet, noe som fører med seg leder- og gjennomføringsansvar. I tillegg er det greit å være litt «diplomat».

-Ja, det kreves absolutt noen diplomatiske egenskaper, smiler Sigrun.  Med mange motstridende ønsker og behov er det min jobb, i samarbeid med andre, å finne løsninger. Av og til også kompromisser. Hovedpoenget er å gjøre det som gagner kunsten, altså forestillingen, innenfor det vi kan få til både praktisk og økonomisk, sier hun. 

Dette krever likevel en grundigere forklaring. Vi siterer Sigrun: «Produsenten er ansvarlig for å gjøre en teaterproduksjon klar for verksteder, prøver, premiere og turné, følge den opp underveis og ta hånd om et ikke ubetydelig etterarbeid. Det handler om å budsjettere, lede, koordinere og finne løsninger». Med rene ord: Produsenten er selve lederen av produksjonen, teatersjefens forlengede arm, som skal sørge for at visjon og kunstneriske mål blir ivaretatt.

-Noe sånt, ja. Produsenten får overlevert produksjonene fra teatersjefen etter at rammer og kunstnerisk team er bestemt. Når min jobb starter er det som regel over et år til premieren, og mye som skal på plass før prøveperioden starter. Kontrakter skal skrives, kalkyler og budsjetter skal utarbeides, og det skal legges planer som innbefatter alle: Skuespillere, regissør, scenograf, kostymer, lys, lyd og verksted. Salg, marked og kommunikasjon også, og da blir det mange møter! Disse må jo planlegges og ledes, sier Sigrun og trekker pusten.

-Så intensiveres selvsagt alt når det nærmer seg premieren, som senest før Møt meg ved morgengry.  Produsenten er leddet som binder sammen ønskene til de forskjellige avdelingene på huset, som alle har høyst nødvendige roller i produksjonen. Så er det ikke alltid ønskene fra for eksempel markedsavdelingen går i hop med planene til regissør eller scenograf. Da blir det min jobb å få alle til å trekke i samme retning, og det er vel blant annet her de diplomatiske evnene kommer inn i bildet, sier Sigrun humørfylt.

Drømte om å bli skuespiller
Et nøkkelord for en teaterprodusent er altså oversikt. På alt. Det kan virke som en nær sagt umulig oppgave, og det var vel kanskje ikke noe som fortonet seg som en yrkesdrøm i oppveksten?

-Jeg drømte om, virkelig drømte om, å bli skuespiller da jeg var liten! Jeg er vokst opp i en kulturinteressert familie, og hadde min første store teateropplevelse da jeg som niåring så Fjernsynsteatrets innspilling av Peer Gynt på Nationaltheatret i 1986. Etter det var jeg hun som sto foran speilet og lagde monologer. Jeg sendte faktisk også en søknad om å komme til prøvefilming for rollen som prinsessen i «Kvitebjørn Kong Valemon»! Den rollen fikk Maria Bonnevie, og det var helt OK! Men det ble både amatørteater og russerevy før jeg etter hvert fikk selvinnsikt nok til å innse at jeg ikke var noe skuespilleremne, og bestemte meg for å studere kunsthistorie og statsvitenskap, forteller Sigrun.

Umulig å bli lei
Til tross for dette var hun ikke tapt for norsk teaterverden. Sigrun kaller det et «lykketreff» at hun likevel havnet i teaterbransjen, selv om det ikke ble som i barndomsdrømmen. Utenforstående er kanskje ikke klar over hvor mange forskjellige roller det er behov for på et teater, og de fleste finner vi utenfor scenen. Hun ble ansatt i Teater Innlandet i 2011 for blant annet å skaffe sponsorinntekter. Siden ble det markedsarbeid, før hun havnet i produsentstolen for fem år siden.

-Noe av det som fascinerer meg mest er den store variasjonen. Selv om rammene for produsentoppgaven i utgangspunktet er like fra gang til gang, er likevel hver forestilling kunstnerisk unik. Med eksterne bidragsytere på felt som regi, musikk, scenografi og kostymer er det naturlig nok nye stemmer for hver produksjon, og dermed stor variasjon i hva slags problemstillinger som dukker opp. Ønsker skal tas imot, drøftes og helst oppfylles både kunstnerisk, økonomisk og organisatorisk. Det skjer mye i disse mellommenneskelige møtene, og slikt går det ikke rutine i. Det liker jeg veldig godt. Og det er jo virkelig et privilegium å få følge en kunstnerisk prosess så tett som jeg gjør, fra et manus til det begynner å leve på scenen. Det er sånn «klype meg i armen»-gøy!

Litt vondt for perfeksjonisten
Produsenten har altså mye å holde styr på. Jobben krever et hode med sans for organisering og planlegging. Men med så mange roller, arbeidsoppgaver og folk som trengs i en teaterproduksjon er det umulig å være helt forberedt og ha full kontroll på alt til enhver tid. Det gjør kanskje litt vondt for en perfeksjonist?

-Jeg er nesten litt overrasket over at jeg behersker å ikke alltid ha hundre prosent kontroll! Det stemmer at jeg er veldig glad i detaljene, og vil at vi skal gjøre ting redelig og riktig. Samtidig har jeg merket, og akseptert, at det i denne jobben ikke går an å ha absolutt alt på stell til enhver tid. Så det går bra, selv om det selvfølgelig kan gjøre litt vondt for en perfeksjonist, sier Sigrun, som også understreker at det heller ikke nytter å være hårsår.

-Det går ikke, nei! Vi må tåle å få «kjeft» noen ganger, for produsenten kan havne mellom barken og veden og bli dratt i alle retninger. Vi jobber jo med scenekunst, og i en teaterproduksjon der vi skal skape noe dukker det selvsagt opp diskusjoner og problemstillinger som det ikke alltid finnes fasitsvar på. Da er jeg som produsent ofte en naturlig skyteskive for følelsesmessige meningsytringer. Men det er jo aldri personlig ment.  Jeg liker høy temperatur; at det «stanger» litt og at ikke alt er rett fram og strømlinjeformet. Da blir det også ekstra tilfredsstillende når vi finner gode løsninger, og det gjør vi som regel.

Viktig å være i prøvesalen
Produsenten på et teater har aldri bare én forestilling å forholde seg til. Sigrun må også tenke på produksjoner som ligger lenger fram i tid. Fram mot premieren på Møt meg ved morgengry er hun også mye i salen og følger med på utviklingen.

-Selv om produsentrollen ikke krever at du er mye til stede under prøvene, er det viktig for meg å få med meg den kunstneriske framdriften. Det gjør at jeg føler meg oppdatert, og kan lettere få tatt raske avgjørelser rundt utfordringer som dukker opp, sier Sigrun, og ler litt:

-Diplomatdelen av jobben blir litt enklere da, rett og slett!