Nye tiltak i Hamar

Det er snart gått åtte måneder siden samfunnet stengte ned. Gradvis og forsiktig har vi åpnet opp igjen, og alle har vi måttet tilpasse oss en ny hverdag. Både hjemme og ute blant andre. Etter disse åtte månedene har nasjonale og lokale myndigheter vist vilje og evne til i større grad å differensiere tiltakene. Avhengig av hvor og hvordan smittespredningen øker, har tiltakene i større og større grad vært tilpasset situasjonen. I går kom Hamar kommune igjen med strengere tiltak, men her uten å tilpasse. Til tross for at smittetrykket er langt mindre enn i eksempelvis Oslo og Bergen.

La meg være meget klar. Vi på Teater Innlandet, og resten av det profesjonelle kunst- og kulturfeltet i Norge, har vært lojale mot alle tiltak og arbeidet samvittighetsfullt for at våre arenaer skal være trygge for vårt publikum, for å hindre smittespredning fra våre saler. Så langt taler resultatet for seg selv. Smitten har så å si vært fraværende. Dette arbeidet skal vi selvsagt fortsette med og være en aktiv bidragsyter i den nasjonale dugnaden.

Men fraværet av dialog, eller interesse for å forstå hvordan vi praktisk gjennomfører våre arrangementer, er fortvilende. Tiltakene rammer en allerede meget prøvet bransje hardt. Er det utidig å etterlyse interesse og initiativ til dialog? Så langt har vi hatt et omsetningstap på nærmere 3 millioner kroner. Hvordan denne situasjonen påvirker andre aktører som ikke har samme statlige finansiering i bunn, er verdt å spørre seg.

Fortvilelsen blir større når kommuneoverlegen i Hamar i dagens avis kommer med følgende uttalelse: Arrangement har ikke disse reguleringene som kan stoppe folk fra å mingle med folk. Det er direkte feil, og avslører manglende innsikt. På Teater Innlandet følger vi alle våre gjester inn til sine seter, og ut igjen etter endt forestilling. De sitter godt spredt i hele salen. Under arrangementet verken mingler eller snakker de sammen. De sitter alle rettvendt mot scenen med den nasjonale «danskemeteren» mellom seg. Nærkontakt, felles kontaktflater og spredning av de smittsomme aerosolene, er langt mindre enn ved de arenaer kommuneoverlegen har tillatt begrensning oppad til 100. Vi har heller ikke personale som beveger seg fritt mellom alle bordene/stolene. Tvert imot – her sitter alle pal i sine egne stoler fra start til slutt.

Fraværet av dialog eller interesse for å forstå hvordan profesjonelle arenaer har arbeidet samvittighetsfullt for å bidra til dugnaden – med store økonomiske tap – kan oppleves maktarrogant. Det er det siste vi trenger i en tid hvor tillit er avgjørende. Når vi forsøker å informere og ber om utfyllende begrunnelse for tiltakene, er det frustrerende å bli møtt med det klassiske foreldresvaret – fordi. Dette medfører dugnadstretthet og kan så tvil.

Tilliten til avgjørelsene er avhengig av evnen til å begrunne og ta imot motforestillinger eller spørsmål på en adekvat og saklig måte. Ikke med henvisninger til katastrofetall, eller bruke vage medisinske forklaringer. Opplysning skaper innsikt.

Ulike regler skaper forvirring, sies det. Gjør det virkelig det? Den økende frustrasjonen fra mange bransjer skyldes gjennomgående den manglende evnen og viljen til å differensiere tiltakene, og manglende dialog. Vi mennesker forholder oss daglig til mange ulike sett med regler, så kapasiteten vår tror jeg ikke er årsaken. Derimot skapes det store tolkningsrom når informasjon blir utydelig kommunisert. Det er ikke hva du sier, men hvordan, som er avgjørende for om et budskap når frem, blir forstått og etterlevd.

Det som oppleves som åpenbare logiske brister i tiltakene, forsterkes når begrunnelsen avslører manglende innsikt i hvordan en samlet bransje håndterer sine arrangementer. Det skaper forvirring og frustrasjon. Nyansering skaper problemer, er et gjentakende argument, men hvordan får de da til dette i andre storbyer, hvor smittetrykket er større enn her på Hedmarken?

-Det handler heller ikke om rettferdighet, sier Egge. Ingen kan være uenig i dette, men da bør kunnskapen om de bransjene en regulerer, stemme. Tiltakene, slik de fremstår, retter seg i særlig stor grad mot unge voksne, de under 25. Det er ikke vårt umiddelbare kjernepublikum.

Alt vi ber om er dialog. Du er hjertelig velkommen til Teater Innlandet, Ketil Egge, til en nøye gjennomgang av våre tiltak, og for å se hvordan vår bransje arbeider for å bidra til å opprettholde smittevern og et kulturtilbud til oss alle i en prøvet tid. Blir vi veid og funnet for lett, så er i det minste avgjørelsen tatt på riktige premisser.

En bønn til slutt: Jeg vet dere har en svært krevende jobb, og at dere gjør den med de beste intensjoner. Hamar er imidlertid ikke en stor by og det bør være mulig å gi tidlige signaler til de av oss som er svært avhengige av å kunne planlegge. God planlegging gir oss muligheten til å opprettholde vår aktivitet og bidrar til å hindre smittespredning. Det bør være i Hamar kommunes interesse at det finnes et bredt profesjonelt og mangfoldig kulturliv også etter Korona. Vi mennesker må ikke bare ha noe å leve av, vi behøver også noe å leve for!

Med vennlig hilsen
Thorleif Linhave Bamle