Få har skildret kampen mellom menneske og natur som Herman Melville gjør i “Moby Dick”, det litterære mesterverket om den hvite hvalen som leder kaptein Ahab og hans besetning mot undergangen og sitt eget indre mørke. 

Den imponerende teaterversjonen kommer nå til Teater Innlandet for første gang. Den er regissert av Yngvild Aspeli (opprinnelig fra Hamar), og produsert av den franske figurteatergruppen Plexus Polaire i samproduksjon med Nordland Teater og Figurteatret i Nordland.

Dette er et multimedialt kunstverk smeltet sammen til en utsøkt visuell teateropplevelse med sju skuespillere, femti detaljrike dukker i ulike størrelser, intrikate videoprojeksjoner og en hval i ekte størrelse!

Norsk oversettelse av «Moby Dick»: Bjørn Axel Herrman 
Norsk gjendiktning av utdrag fra «Les fleurs du mal» av Charles Baudelaire: Ragnar Olsen 

Alle foto: Christophe Raynaud de Lage 

Co-produksjon: Plexus Polaire, Nordland Teater, Figurteatret i Nordland, Teater Innlandet, Groupe des 20 Theatresen, Ile-de-France (IDF)

Støttet av: Kulturrådet (NO), DGCA Ministère de la Culture (FR), DRAC et Région Bourgogne franche Comté (FR), Fond for lyd og bilde (NO), Conseil Général du Val de Marne(FR), Département de l’Yonne (FR), La Nef – Manufacture d’utopies, Pantin (FR)

Språk i forestillingen: Norsk og engelsk.

Benytt deg gjerne av Teater Innlandets 4 for 2-tilbud!

Regissør Yngvild Aspeli: 

Min bestefar var sjømann. Han hadde en naken kvinne tatovert på overarmen, og jeg husker ham kun som en lukt av fisk og salt, tjære og tobakk; et utydelig bilde skapt hovedsakelig av historier min mor fortalte om ham. Huset vårt var fullt av rare ting han hadde brakt hjem fra reisene sine; en tørket sjøhest, en elefantskulptur i tre fra India, kinesiske porselenskopper som avslørte et kvinneansikt når de ble holdt opp mot lyset, en utstoppet krokodillebaby. Min bestefar vokste opp på en øy utenfor Kristiansund, en liten havneby full av utenlandske skip og språk, fiskere, sjømenn og barn som ventet på at fedrene skulle komme hjem fra sjøen. Et landskap av vind, endeløst hav og kvinner som stirret ut mot horisonten, i bønn om at sjøen skulle bringe mannen de elsket hjem igjen. Værbitte fjes, såre hender og kirker med båter hengende fra taket i håp om beskyttelse. Mine forfedre ble begravd i portugisisk jord, siden kirkegårdene var fylt med ballast fra skipene som kom for å kjøpe klippfisk. Havet knytter oss sammen, det ligger mellom kontinentene og tegner på et vis usynlige linjer mellom de ulike hjørnene av verden. I møte med dette humørsyke vesenet, er vi alle like. Uendelig små mot naturens krefter. Vi forbanner det, bønnfaller det, er avhengig av det, og kjemper for å kontrollere det, men havet lever etter sine egne tidløse regler.