-Kjøkkenheisen er realt teater!

Når skuespilleren og modølen Ingjerd Egeberg debuterer som profesjonell regissør, skjer det så å si på hjemmebane hos Teater Innlandet. Og Harold Pinters Kjøkkenheisen er et stykke hun gjerne skulle ha spilt i da hun selv var i starten av sin skuespillerkarriere. Nå deler hun egen kunnskap med talentene i TI Ung, men har kommet fram til at hun har vel så mye igjen for det. 

-Å få jobbe med unge talentfulle skuespillere har vært veldig givende; rett og slett en vitamininnsprøytning. På en måte har disse to blitt mine mentorer, og jeg tror nesten det er jeg som lærer mest. Forhåpentligvis går det begge veier, men det er et privilegium å få jobbe med unge, sultne folk. Jeg lærer om 25-åringers livsanskuelser, hvordan de tenker og hva slags erfaringsgrunnlag de har. Deres hverdag gir andre utfordringer enn da jeg var på samme alder.  

Teknisk krevende
Under Egebergs veiledning er det Sofie Huijs og Julie Bjørnebye som tolker de to rollene i Kjøkkenheisen, Harold Pinters underfundige og lett absurde stykke fra 1957.  

Dette er en TI Ung-produksjon, hvorfor er dette et godt stykke for unge skuespillere? 

– Som ung skuespiller skulle jeg selv gjerne ha fått øvd meg på noe som er teknisk krevende og på den måten øvet opp intuisjonen. Enkelte skuespillere får mark av å tenke på at noe er teknisk, da tror de at det ikke skal være naturlig, men det har ingenting med det å gjøre. Når du behersker skuespillerteknikken og skjønner hvordan den skal brukes får du et ordentlig godt grunnlag videre i karrieren. Jeg kan ikke tenke meg bedre øvelsesstoff for en skuespiller enn et Harold Pinter-stykke.  

Hva vil du si er det mest interessante med dette stykket? 

-Pausene, rett og slett. Det som ikke blir sagt og det rollefigurene ikke er ærlige på. Det er jo ofte det som er interessant med folk i andre sammenhenger også. Pressen blir for eksempel ivrig når den skjønner at noen prøver å skjule noe – da blir folk interessert. Pinter er jo kjent for det usagte, og det gir muligheten til å tolke ting slik vi vil, så der har han gitt oss en stor frihet. 

Teater skal underholde
Ingjerd Egeberg har klare tanker om hva teater skal være, og er opptatt av at folk skal underholdes. Det betyr ikke nødvendigvis at publikum skal slå seg på lårene og gapskratte. Kjøkkenheisen er ingen komedie, men det er likevel poenger å smile av. 

«Hvis vi ikke underholder, har vi tapt»

-I aller høyeste grad! Her har publikum lov til alt. Det er lov å ikke skjønne noe, det er lov til å flire og komme med utbrudd også, for den saks skyld. Når vi tar dette stykket på alvor, er det en absurditet i det. Dette er ikke teater for viderekommende. Vi underholder – og hvis et teater ikke gjør det har vi tapt. Og hva er underholdning? Jo, at folk ikke synes det er kjedelig! Og at vi prøver å si noe. 

Hva prøver vi å si med denne forestillingen da? 

-Spesielt to ting: Det ene er hvordan et arbeidsforhold kan forvitres, presses og ødelegges av en uklar ledelse. Hvordan en begynner å slåss innad, et sted der stemningen egentlig var tålelig bra, fordi ledelsen var uklar i sine meldinger. Det andre har fått meg til å tenke på for eksempel varslere. I stykket er det to vidt forskjellige arbeidstakere, der den ene stiller spørsmål ved ting mens den andre bare utfører oppdraget. Konsekvensen av dette i et arbeidsforhold og hva som kan skje med dem som varsler. Jeg aner ikke om Harold Pinter tenkte på dette da han skrev stykket i 1957, men jeg har begynt å tenke på det slik.  

Fortsatt aktuelt
Vi ser stadig eksempler på teaterstykker som beholder sin aktualitet, selv om de er skrevet i en helt annen tid. Vår hverdag, vår tid, er annerledes enn hvordan ting så ut da det ble skrevet for godt over 60 år siden. Også dette stykket har beholdt sin aktualitet, mener Ingjerd Egeberg. 

«Dette er en klassiker»

-Jeg har jo alltid sagt at jeg vil sette opp et stykke som er helt uaktuelt. Og jeg hadde vel tenkt at dette var nettopp det. Men det er jo det med øyet som ser og ører som hører, da. Når du begynner å jobbe med en tekst og relaterer det til kjente situasjoner blir det aktuelt enten du vil eller ikke. Og Pinter legger det så åpent i sin tekst, at når vi leser det med vår egen erfaring og våre egne øyne blir det rom for tolkning. Sånn sett mener jeg det er grunn til å kalle dette for en klassiker. 

Hvorfor skal folk komme og se dette? 

Det kan være mange grunner, men det viktigste: Du får en knapp time i teatret, der du blir sugd inn i en verden jeg ikke tror du har vært borti før. Hvis du er nysgjerrig da, og det må vi tro teaterpublikummet er. Jeg har kalt det absurdteater tidligere. Men – dette er rett og slett godt gammeldags teater. Realt teater!