Til toppen
Portrett, smilende kvinne

Bilde: Kristin Bengtson

bilde bilde

Del med en venn

En musikalsk arkeolog

Intervju med komponist Guro Skumsnes Moe

Av Arve Fuglum

-Å komponere musikk til teater er noe av det morsomste jeg vet. Egentlig føler jeg det ikke som jeg komponerer heller, for det ligger foran meg, i teatermanuset. Jeg pleier å kalle det for «emosjonell logikk», og jeg føler meg mer som en gravende arkeolog enn komponist. Jeg slipper å forholde meg til mitt eget hode, og kan relatere meg til det som skjer i manus og på scenen. Og det blir det musikk av, sier Guro Skumsnes Moe.

Vi er i hjemmet hennes på Tangen i Stange, i en stue som bærer preg av at det er to musikere som bor der. Samboer Håvard Skaset sitter konsentrert om sitt med hodetelefonene på, mens Guro fekter med armene foran en stor, kinesisk gong som er sentralt plassert i rommet. Vi kommer tilbake til gongen, men aller først litt mer om Guro.


Glad i å lage teatermusikk
Siden hun som toåring på Brøttum lagde sin første sang, to verselinjer, har det meste i livet dreid seg om musikk, og fra 2010 mye for teater. Da innledet hun et samarbeid med Yngvild Aspeli, den kjente figurteatermakeren fra Hamar. Deres seneste suksess sammen var Moby Dick, som har blitt spilt verden rundt og hadde to gjestespill for fulle hus hos Teater Innlandet våren 2022. Nå dreier det seg om Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis.

-Da henvendelsen kom ble jeg veldig glad, selv om jeg ikke hadde lest, eller hørt om, denne boka til Sigrid Undset. Men jeg ble fort dratt inn i historien, en vikingfortelling, som inneholdt så mye dybde. Det tok heller ikke lang tid før jeg begynte å drodle med meg selv om hva slags instrumenter som passet. El-gitar dukket fort opp i hodet mitt; surf-gitar. Og denne gongen da, sier hun og snur seg mot det tunge og mektige instrumentet. -Hva er vel en stue uten en gong, ler hun. – Lyden fra den er med på å lage en overflate i historien, og underbygger brytningen av samfunnsnormene som holder Viga-Ljot og Vigdis nede. Det er en viktig del av lydbildet, så ja – jeg måtte rett og slett kjøpe meg en gong, sier hun og fyller stua med den dype, tunge lyden og etterklangen fra det kinesiske instrumentet.


Vil at musikken blir en karakter
Assosiasjonene til musikken kom med en gang hun begynte å lese boka. Ja, noen av dem kom allerede før det, etter første samtale med dramatiker og regissør Nina Wester. – Tankene begynte å spinne, og selv om noen av ideene fort viste seg å være uoppnåelige, eller ikke passet inn, er det en viktig del av prosessen, forteller Guro.

-Når du skal lage musikk til teater som er under arbeid, er det viktig å ikke holde for hardt på ideene dine. Ting endres jo hele tida i prøveperioden, og da må musikken kanskje endres i samme takt. Når temaene i teaterstykket utvikles og formes, er håpet alltid at musikken kan ha en like tydelig posisjon som scenografi og kostymer. Musikk er jo mer abstrakt og har en helt annen rolle; vi ser den ikke. Men samtidig blir den et frirom i teatersammenheng, og ønsket er at den kan bli en karakter i stykket og utdype det øyet ser. Her har jeg jobbet for at musikken skal være ujålete, nær og enkel – tilpasset fortellerstilen til Undset.

Gitar er et viktig element i musikken til Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. I tillegg vil vi høre korarrangement, synth, bassklarinett og overtoner fra kontrabass og oktobass. Det sistnevnte instrumentet er en gigantisk bass som det bare finnes noen få av i verden. Guro og to andre musikere, Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe er medeier i den eneste av sitt slag i Norge.


Må følge prøvene
For Guro er det veldig viktig å være til stede i salen under prøveperioden. Se, lytte og legge merke til alle nyansene i jobben med å gjøre manuset levende på scenen. Uten denne førstehåndskunnskapen kan hun ikke lage troverdig musikk, mener hun.

-Jeg kan ikke sitte i stua på Tangen og gjøre musikken ferdig, da vil jeg ikke forstå meninga med hva jeg har laget. Jeg må være der, i prøvesalen, og følge med. Selv om jeg stort sett bare sitter stille, venter og observerer, endres musikken oppi hodet mitt underveis. Jo mer jeg er til stede, jo bedre blir musikken tilpasset forestillingen. Det er sånn jeg må jobbe, sier Guro, som også roser de andre som er med i dette prosjektet.

– Det er en berikelse å få jobbe med både stoffet og folket rundt denne produksjonen. Ingen tviholder på noe, alle gir mye av seg selv og vil forme dette på en best mulig måtes. Og i dette ligger også musikken.


Ærefrykt
Guro Skumsnes Moe kan ikke skryte på seg å være noen Undset-kjenner, og hadde altså ikke hørt om denne boka fra 1909 da hun fikk forespørselen. Hun innrømmer at hun føler ærefrykt over å skulle sette musikk til et verk av Sigrid Undset.

-På en måte blir jeg litt flau over å ikke tidligere ha brukt nok tid til å lese Undset, og lese OM henne. For ei dame! Når jeg leser «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis» blir jeg nesten slått i bakken av hvilken dybde hver enkel setning har. Å skulle møte dette stoffet med min musikk, på lik fot, ja det følger absolutt en viss ærefrykt med det. Samtidig er jeg takknemlig over å få lov til å være med på noe jeg nærmest ser på som en skattejakt. Å skulle forstå et nytt stykke, «hva er det som bor her?», som en musikalsk arkeolog.

Det er ufattelig spennende, rett og slett!

Arrangørweb