Derfor måtte jeg lage «A Doll’s House»

_{Publisert 13.12 – 2023}

Alt startet med lyden av en fugl som krasjet i vinduet mitt.

Det er en regnfull dag. Jeg sitter ved kjøkkenbordet, godt sammenkrøllet med en stor kopp kaffe og en god bok, når jeg hører et dunk mot vinduet. Denne korte men veldig gjenkjennelige lyden får meg umiddelbart til å lukke øynene. Lyden av en fugl som krasjer i vinduet mitt. Dunk. Det var som om lyden sendte et ekko gjennom kroppen min, som om vibrasjonene laget bølger i vannet som har ligget stille så lenge. Bølgene ble større og større til de til slutt fylte øynene mine. Det var som om i det øyeblikket fuglens bein bristet, bristet noe laget av glass inni meg også.

Oppgitt over min egen dumhet tørket jeg øynene, plukket opp boken og tok en ny slurk av kaffen. Men den hadde en bitter smak jeg ikke hadde kjent tidligere og jeg kunne ikke konsentrere meg om det jeg leste. Med et sukk la jeg fra meg boken og gikk bort til bokhyllen. Jeg sto der et øyeblikk, øynene lette igjennom titlene, fingrene gled over bøkene mens lyden av fuglen fortsatt dunket mot ribbeina. Så stoppet hånden min på Et dukkehjem av Henrik Ibsen.

Nora, hovedkarakteren i Et dukkehjem, er kjent som en uskyldig «lerkefugl». Og hun krasjer, med hodet først, inn i den usynlige glassflaten til sin egen eksistens. Et dukkehjem er et hus fylt med tidsslitte spøkelser som fortsatt hjemsøker oss. Det er en historie om rollene vi portretterer, spillene vi spiller og illusjonene vi omgir oss med. Det handler om å holde fast og gi slipp, og om å danse som om livet dit avhenger av det.

Jeg vil lage Et dukkehjem som rister og går i stykker og slipper de gamle spøkelsene løs. En nifs miks av skuespillere og dukker, illusjon og virkelighet, døde fugler og knuste vinduer.

Yngvild Aspeli (oversatt av Silje Gundersen)

It all started with the sound of a bird crashing into my window.

It’s a rainy day and I am sitting at my kitchen-table, curled up with a big cup of coffee and a good book, when I heard a “thump” against the window. This short, but immediately recognizable sound, instantly made me close my eyes. The sound of a bird crashing into my window. “Thump”. The sound echoed through my body, as if its vibrations stirred up long time quiet water, creating circling ripples that multiplied and grew until it filled my eyes. It was as if the moment the bird’s bones cracked against the glass, something made of glass also cracked inside of me.

Annoyed of my own ridicules, I dried my eyes, picked up my book and took another sip of coffee. But the coffee had a bitter taste I hadn’t notice before, and I couldn’t concentrate on what I was reading. With a sigh I put down my book and walked over to the bookshelf. I stood there for a moment, my eyes searching among the titles, my hand suspended in front of’the book’s backs, the sound of that bird still beating against my ribs. And my hand landed on A Doll’s House by Henrik Ibsen.

Nora, the main character in A Doll’s House, is known as a light-winged, chirping skylark. And she crashes, headfirst, into the invisible glass-surface of her own existence. A Doll’s House is an old house filled with timeworn ghosts that still haunts us today. A story of the roles we play, the games we gamble, the illusions we surround ourselves with. It is about grabbing hold and letting go, and about dancing as if your life depends on it.

And I plan to make A Doll’s House, that shakes and breaks and lets the old ghosts loose. An uncanny mix of actors and puppets, illusion and reality, dead birds and shattered windows.

Yngvild Aspeli

A Doll’s House spilles 15. – 18. februar. Les mer om forestillingen her.