Til toppen

Takk for turen!

1. april 2010 ble Teater Innlandet opprettet. Knappe tre måneder senere var Janne Langaas (48) ansatt som teatersjef, og hun tok straks fatt på oppgaven med å bygge opp et regionteater for Hedmark og Oppland.
bilde bilde

Del med en venn

Ni år er gått siden hun overtok ledelsen av teatret 1. januar 2011. Og nå er tiden kommet for å takke av teatersjefen vår. Idet det nye året starter overtar Thorleif Linhave Bamle sjefskontoret.

Hva tenkte du denne aprildagen for snart ti år siden, Janne?

-Da jeg startet som teatersjef hadde jeg sittet i interimsstyret for etableringen av teatret. Jeg hadde vært med på å skrive vedtektene, og hadde mange tanker om hva dette regionteatret kunne bli. Jeg hadde skikkelig lyst på jobben. Jeg visste jo ikke om det ville gå, men jeg hadde i hvert fall en slags overordnet idé om hva jeg ville gjøre hvis jeg fikk oppgaven.

Og nå, over ni år etterpå, tenker jeg at vi har gjort veldig mye fint. Vi har skapt noen fantastiske forestillinger, vi turnerer mer enn de fleste andre teatre, vi spiller på 22 kulturhus og en haug grendehus. Og ikke minst har dette regionteatret gått i bresjen for en type samarbeid som vi har blitt veldig gode på; co-produksjon med frie kompanier. Vi har åpna opp for samarbeid med frigrupper på en helt ny måte. Vi har vært opptatt av den kunstneriske kapitalen de frie gruppene har kommet til oss med, og har sett på co-produksjonene som en selvfølgelig og sentral del av repertoaret vårt. Og ikke minst har det vært viktig at vi gir fra oss forestillingene, slik at de kan reise rundt i hele landet etter at de har turnert med oss. Jeg vet at vi brukes som eksempel på hvordan institusjoner for framtida kan og bør jobbe i dialog med det frie feltet. Det store spørsmålet er jo bestandig hvordan bruke ressursene på best mulig måte. Disse tankene diskuterte jeg og resten av interimsstyret for ti år siden. Og nå er vi her. Årene har gått veldig fort!

Hva har vært de viktigste oppgavene for deg som sjef?

-Jeg tenker at for en teatersjef er noe av det viktigste å se at folk jobber og står på, legge merke til at de strekker seg, at de kan en masse, at de samarbeider godt og at de vil forestillingenes beste. Alle ved dette teatret ønsker å gjøre sitt ypperste. Det var fullt av positive mennesker her allerede før jeg begynte. Else Braseth som ledet Hedmark Teater fra 2003 og startet Teater Innlandet i 2010, hadde bygget en solid grunnmur. Jeg har klart å ikke ødelegge den.

-Det er også viktig å sørge for kvalitet. Hvis man tenker på hva teatret var da vi holdt til på Disen Kulturveksttun, har kvaliteten totalt sett blitt mye bedre, både med tanke på innhold, produksjon og synlighet. Lokalene våre i Hamar kulturhus er fantastiske og godt tilpasset teatret. Samtidig er organisasjonen blitt større og litt mer «fabrikk». Det kreves stadig mer av de ansatte. Folk må innordne seg på en annen måte nå enn for 10 år siden. Alle måles på effektivitet. Bevilgningene til alle landets institusjonsteatre er i realiteten kuttet, og vi skal rapportere på hva vi har effektivisert siden i fjor. Hvor er vi blitt bedre til å bruke mindre? Dette ser vi også i resten av samfunnet. Det er knallhard jobbing. Samtidig er det viktig at vi har det gøy, at vi klapper for hverandre og sier ifra når folk gjør en god jobb. Jeg tror vi har fått til det.

Ja, du omtales gjerne som en energisk, sterk og blid person som ser folk. Kjenner du deg igjen i det?

-Det å være tilgjengelig, det å reise rundt og se, det har vært en av suksessfaktorene. Jeg tror at folk opplever at jeg ser. Du vet, det står i vedtektene våre at vi skal samarbeide med andre, og vi har som sagt samarbeidet mye med frigrupper. Da må man ut og se. Det er klart at det er veldig mange vi ikke har samarbeidet med, og som sikkert er skuffet over det. Men jeg har tenkt at da hjelper det i hvert fall at jeg er ute og ser dem, at jeg bryr meg og tar turen.

Det er viktig for alle å bli sett.

I det hele tatt, det å være ute og møte folk, det er viktig. I oppbyggingen av teatret har en stor del av jobben handlet om å se folk. Hvis jeg ikke bryr meg om å reise til Tynset og Dokka for møter med arrangører og publikum, så er vi ikke deres teater. Det er viktig for alle å bli sett. Å si hei til de i billettluka på de respektive spillestedene, eller stå i døra og ønske folk velkommen inn i salen, det har blitt en vane for meg. Jeg har lært veldig mye av å reise rundt. Jeg har også vært opptatt av å se forestillingene våre ute på tur, for å se hvordan vi som teater framstår. Og det må sies, at det er de ansatte som er våre fremste ambassadører i regionen.

Jeg har sett mange prøver også. Både på egenproduksjonene og co-produksjonene våre. I begynnelsen hadde jeg veldig respekt for instruktørene og var forsiktig med å gå inn i salen. Etter hvert har jeg tatt litt mer plass. Hvis jeg synes at noe hangler, så stoler jeg på den følelsen. Stort sett har jeg klart å få en ålreit dialog med instruktørene rundt dette. De fleste har åpnet opp og satt pris på dialogen. Det er fint å være flere som ser.

Du er en person som tilsynelatende har en ubegrenset arbeidskapasitet. Hvordan rekker du så mye?

– Det at jeg ikke har hatt familien her i Hamar har frigjort mye tid. Jeg har kunnet jobbe veldig mange timer uten at jeg har følt at det har gått på bekostning av noe. Jeg har hatt familie og venner i Oslo, så det jeg har gjort sosialt her har hatt med teatret å gjøre. Det har vært mange timer i døgnet viet jobben.

Du er jo skuespiller og instruktør. Har sirkushesten savnet manesjen?

-Nei, egentlig ikke. Men det betyr mye at jeg har fått anledning til å sette opp forestillinger selv. I 2015 satte jeg opp min første forestilling her, «Willie Nelson kjente mor mi». Ideen om akkurat den forestillingen kom lenge før jeg bestemte meg for å ta regien selv. Etter fire år som leder begynte jeg å kjenne at nå må jeg gjøre noe annet enn bare å sitte ved skrivebordet. Jeg har jo en fagbakgrunn som jeg ikke har lyst til å glemme. Men det var veldig skummelt å ta beslutningen på egne vegne. Tenk om forestillingen ikke ble god? Det var gøy å få det til!

-Jeg synes huset har tatt imot meg som instruktør på en veldig god måte. De ansatte har gjort det mulig for meg å fokusere på prøvene i salen. Det hadde vært mye tyngre uten velviljen og ekstrainnsatsen i alle ledd. Det har vært inspirerende å sette opp. Og så har jeg jo vært involvert i en del av samarbeidsprosjektene våre, som dramaturg eller regikonsulent. Det har også vært veldig fint.

Kunne du tenkt deg å spille i en av forestillingene slik at du hadde hatt en turné med oss i bagasjen?

-Jeg trodde at jeg kom til å spille, men så har jeg jo sett at da hadde jeg ikke hatt tid til å være så mye til stede, verken på huset eller ute i regionen. På turné er man bundet opp hele tiden, og man blir sliten av all kjøringen. Når du setter opp et stykke kan du jobbe med det 6 timer i løpet av dagen, og så gjøre andre ting fram til neste prøvedag. Så det ble bare sånn at jeg hadde regi i stedet for å spille.

Jeg visste egentlig ikke hva det var å være teatersjef.

-Jeg hadde ikke planlagt at det var sånn disse årene skulle bli for min egen del. Jeg visste egentlig ikke hva det var å være teatersjef. Jeg hadde jobbet på institusjonsteatre, hadde sagt opp en fast jobb som skuespiller på Hålogaland Teater og valgt å jobbe videre i det frie feltet. Jeg mente at jeg hadde et slags lederpotensiale. Jeg hadde vært nestleder i Skuespillerforbundet, hatt ulike verv i Norwaco, for Scenekunstbruket og en del andre organisasjoner.

Og så var det det at jeg hadde ideer om hva et regionteater burde være, og tanker om hva slags stykker jeg ønsket å produsere. Alt tar så lang tid i det frie feltet. Man bruker så mye tid på å skaffe midler. Det var veldig fristende å gå tilbake til institusjonsteatret med alle de ressursene disse teatrene har å rutte med. Men det ble annerledes enn jeg trodde. Jeg tenkte at det kom til å være en del politikk, men mest kunst. Det har vært veldig mye politikk.

Har du noen ekstra sterke minner du har lyst til å dele?

-Jeg har hatt noen forestillinger som jeg har elsket å reise ut og se … En av dem var «Skaff meg en synder». Jeg så den pinlig mange ganger, for jeg kosa meg så innmari. «Det året det var så bratt» så jeg også veldig mange ganger. Det å se skuespillere som spiller med hjertet uttapå klærne og som vil forestillingens beste igjen og igjen og igjen, det er fantastisk.

Jeg tenker også på de forestillingene jeg har satt opp selv, hvor jeg har fått nærkontakt med skuespillerne. De har vært små gaver i hverdagen. Så mange sterke minner, f.eks. fra prøvene på «Skogsmatrosen»; første gang skuespilleren traff rollen sin og var skogsmatrosen. Han sto der med tårene rennende og fortalte at han reiste fra jenta han hadde forelsket seg i inne i jungelen. Det glemmer jeg ikke. Eller å komme inn og se Pippi plutselig leve i «Pippi Langstrømpe». Å oppleve første musikalske prøve på «Jeg er Robin Hood», høre åpningslåta og kjenne i ryggmargen hvor bra den var. Og Yngvild Aspelis figurteater «Tornerose», med dukken som ligger der og puster, – hun var så levende. For en kunstner! Og jeg glemmer ikke første gang danserne til Therese Slob i «Hello» virkelig danset livene sine, og jeg skjønte hvilken gullforstilling vi var i ferd med å lage … Det er minner som er uforglemmelige. Jeg må si at de tre forestillingene vi har laget med Therese er noen av høydepunktene våre, sett med mine øyne. Therese legger noe viktig inn i danseforestillingene sine hele veien. Hennes reise har det har vært et privilegium å være med på.

Den siste forestillingen i min periode, «Den enfoldige morderen», synes jeg samler alle trådene. Den var vakker. Scenografien, musikken, lyset. Jeg så ti skuespillere som jobbet sammen hele veien, som alle forsto hvilken sentral rolle de hadde i ensemblet. Det var en viktig historie å fortelle i dag. Det at handlingen var satt tilbake i tid ga publikum et perspektiv som åpnet opp for egen refleksjon. Og så var det teater-teater, den typen opplevelser bare teatret kan skape. Da jeg satt på premieren og lyset gikk ned og publikum ikke klappet, lenge -, da fikk jeg gåsehud over hele kroppen. Jeg var så glad, så rørt, så lettet. Det føltes som et godt punktum. Verdig. Et spark i sjelen.

Det føltes som en stor kjærlighetserklæring fra kollegene mine.

-Et annet minne jeg vil trekke fram, er da jeg fikk Hedmarks kulturpris i 2018, etter premieren på «Bør Børson jr.». Én ting var selve prisen og de fantastiske talene. Men ekstrabonusen var at alle på huset hadde samlet hele familien min til utdelingen, smugla dem rundt i kulturhuset og plassert dem langt fra meg i salen slik at jeg ikke så dem. Da jeg sto der med ordføreren på scenen og forsto at det var meg han snakket om, tenkte jeg først at nå må jeg huske å si takk til alle som bør takkes, alle på huset. Og så tenkte jeg at akkurat nå skulle jeg ønske mannen min hadde vært her, for dette var et stort øyeblikk jeg gjerne skulle delt med ham. Og plutselig kommer hele familien ned fra salen! En skikkelig, skikkelig overraskelse! Innmari gøy, og helt sprøtt å bli kuppa! Det føltes som en stor kjærlighetserklæring fra kollegene mine.

Hvor går veien din nå?

-Egentlig så er jeg litt usikker på hva jeg skal videre. Jeg gleder meg til å flytte hjem, å lande i Oslo, få være mer sammen med familie og venner. Å ikke å måtte planlegge kafébesøk tre måneder i forveien. Det gleder jeg meg veldig til!

Jeg vet at jeg vil skrive. Jeg har skrevet en del teatertekster tidligere. Det skal jeg ta opp igjen. Og så skal jeg til Australia og jobbe med Zeal Theatre. Vi skal lage dokumentarteater med utgangspunkt i historien om frakteskipet Tampa, som reddet 433 afghanske flyktninger utenfor kysten av Australia i 2001, en hendelse som nesten utløste australsk regjeringskrise. Det å vite at det neste året faktisk handler om å finne tilbake til utøveren og det skrivende mennesket jeg var før jeg kom hit, og som jeg virkelig ikke har hatt tid til å ta vare på i disse årene, det føles bra.

Jeg tenker at jeg har blitt litt klokere på disse årene, og jeg håper at jeg finner et sted jeg kan bruke lederkompetansen.

-Jeg er mer usikker på hva som vil skje på sikt. Jeg har lært masse av å lede teatret. Jeg tenker at jeg har blitt litt klokere på disse årene, og jeg håper at jeg finner et sted jeg kan bruke lederkompetansen. Men om det blir teater eller noe annet, det aner jeg ikke. Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir stor! Det ser jeg på som et privilegium. Det føles både godt og skummelt å ikke vite. Jeg har fått henvendelser fra kunstinstitusjoner som har ønsket at jeg skulle søke jobb hos dem, men jeg har så langt takket nei. Jeg har brukt 10 år i Innlandet. De neste 10 årene vil jeg bo hjemme. Jeg har ikke noe ønske om å lede for enhver pris. Jeg må gjøre noe som inspirerer og være et sted hvor jeg tror jeg kan bidra til utvikling. Uansett kommer det til å handle om kunst, om formidling, om møter med publikum. Jeg ønsker å jobbe med noe som på en eller annen måte bidrar til å gjøre folk klokere.

Hva er det egentlig Teater Innlandet kan lære resten av Innlandet, det nye fylket som blir født ved nyttår?

-Tja … det er det vanskelig å svare på. Men om vi kan si at noe er et eksempel til etterfølgelse, så er det kanskje det at vi har vært til stede lokalt, at vi har spilt der folk bor, gitt publikum «kortreiste» forestillinger. Når vi kommer til et grendehus for eksempel i Folldal og samarbeider med den lokale arrangøren der, så gir vi dem en felles opplevelse med resten av fylket. Publikum der ser det samme som de ser på Hamar og Lillehammer, Fagernes og Gran. Folldal får noe som alle andre får. Det har vist seg å bety mye! Jeg er superstolt over «Dikterhøvdingen», «Man tager 20 egg», «Gruffalo» og «Skaff meg en synder», som har besøkt så mange av Innlandets kommuner. Grendehusforestillingene er noe av det lureste vi har gjort.

Ja, jeg tror at det er det viktigste jeg vil trekke fram; vær synlig ute i distriktet. Er det noe som skaper mistenksomhet og mistro, så er det det å ikke føle seg sett. De små kommunene i fylket må ha tilgang til politisk og administrativ ledelse i fylket. Representantene på fylkestinget må være ute og snakke med folk, snakke om og løfte fram de små stedene. De store stedene greier seg alltid. De små kommunene kan så lett føle frykt for å forsvinne, å bli sittende igjen på yttersida som tapere.

Hva drømmer du om at blir ditt ettermæle her i Innlandet?

-At jeg har vært med på å etablere et interessant regionteater, at jeg bidro til å løfte kvaliteten på dette teatret, og at vi ble et teater som betyr noe i nasjonal sammenheng. Det handler om kvaliteten på forestillingene våre, at vi har co-produsert så mye og at vi har fokusert på dans. Og så håper jeg at folk synes vi har hatt det ganske gøy på denne reisen.

Til slutt: Hvordan føles det å være ved denne veiens ende?

-Det er vemodig, men jeg er ikke lei meg. Jeg mener at både for min egen og teatrets del er dette riktig tidspunkt. Jeg reiser fra et teater som for alltid vil ha en plass i hjertet mitt, og som jeg på alle vis ønsker lykke til videre. Men det er absolutt forbundet med vemod å reise fra alt, alle menneskene jeg har blitt så glad i. Avslutningsmarkeringen ved teatret tidlig i desember, med de flotte talene fra de inviterte og de ansatte, og så festen på kvelden hvor alle ansatte hadde laget det ene fantastiske innslaget etter det andre til ære for meg, alle hilsenene som var sendt inn, all latteren og alle tårene. Det var som å få en stor, varm klem fra alle på en gang, en kollektiv gruppeklem. Så mye skryt og ros, det er det jo ikke er så mye plass til i alle hverdagene, på alle møtene, i alt som egentlig bare er arbeid. Det er fort gjort å glemme at det meste har vært veldig gøy! Avslutningsdagen gjorde at jeg følte meg sett og elsket. Det er litt store ord, men det var sånn det føltes. Det henger i. Og det gjør det faktisk mye lettere å slutte.

Foto: Aurora Langaas Calmeyer

Arrangørweb