Til toppen

Kunstens framtid i Innlandet

Resymé fra panelsamtale ved Teater Innlandet 10.01.20
bilde bilde

Del med en venn

Samtalen ble ledet av Jørgen Strickert, satiriker og radiomann kjent fra blant annet Salongen på NRK P2. Til stede i salen var scenekunstnere, politikere og engasjerte innen kunstfeltet i Innlandet.

Panelet besto av Even Aleksander Hagen (fylkesordfører i Innlandet), Maria Mediaas Jørstad (daglig leder, Talent Norge), Ella Fiskum (daglig leder, R.E.D. Residency Eina Danz) og Randi Eek Thorsen (engasjert i flere kunstprosjekter i Innlandet, bl.a. som direktør for Glasslåven på Hadeland, og lokalpolitiker).

Teatersjef Thorleif Linhave Bamle ønsket velkommen til dette første arrangementet i teatrets jubileumsår, initiert som et forsøk på å skape en faglig dialog rundt kunstens framtid i det nye Innlandet. Han innledet slik:

Oppland og Hedmark har hatt ulike tilnærminger til hvordan kunsten skal forvaltes og næres. Hvordan blir så dette i det nye fylket? Hva vil det nye fylket med kunstfeltet? Hvilke strategier og ambisjoner har fylket for feltet? Og hvordan vil de realisere og forvalte det? Uten tydelige og uttalte ambisjoner med klare strategier, risikerer vi raskt at feltet blir en salderingspost i kampen mot andre budsjettmidler.

Skal vi ta utgangspunkt i dokumentet Vi bygger Innlandet – Kunnskapsgrunnlag for Innlandstrategien 2020–2024, er det svært vanskelig å være optimist. Over 150 sider er ikke kunst nevnt med ett eneste ord i en selvstendig kontekst. Kunsten har som vanlig ingen egenverdi, men er kun nevnt i sammen med en utvidet forståelse av kulturbegrepet. Blir feltet tatt på alvor og har det politiske landskapet et ønske om, og kunnskapen til, å forvalte dette feltet?

Det er selvfølgelig lett å skylde på politikere, og vi kan etter hvert dette spillet godt. Kunstfeltet løper etter politikere og forvaltningen i håp om gode rammevilkår. Vi i feltet fronter først og fremst våre egne behov. Men hvilket ansvar har vi som felt? I kampen om gode rammevilkår må vi bli langt mer samkjørte og ivrige på å løfte hverandre og feltet som helhet. Vi må skape arenaer hvor feltet på tvers av uttrykksformer og sjangre møtes, hvor vi kan enes om og fronte felles ambisjoner og kunstens egenverdi. Hva er det de utøvende, skapende og produserende innen kunstfeltet ønsker for og av det det nye fylket, og hvordan bidrar vi selv til at feltet som helhet får gode rammevilkår og utviklingsmuligheter?

På bakgrunn av det som har vært, må feltet og politikere i felleskap stake ut en framtid med ambisjoner og klare mål. Gjennom en intern faglig dialog i feltet må vi bringe til torgs hvilke behov, ønsker og ambisjoner vi har for kunsten i Innlandet. Slik kan vi kanskje unngå at kunsten blir til bisetninger i politiske styringsdokumenter og noe mer enn enkle poenger i festtaler.

Samtalen ble deretter satt i gang og styrt av Strickert, som hadde flere spørsmål til panelet. Det kom også spørsmål fra salen. Dansekunstner Ella Fiskum fikk starte, og snakket spesielt om at fylket nå får et større ansvar og mer makt, samt om fattigdom blant kunstnere.

Vi må lage nye historier som kan bli fortalt om 200 år

Jeg vil oppfordre til å se både de store og de små. Fylkesadministrasjonen må ta visjonene og drivkraften som finnes her med seg og behandle dette på en så god måte som mulig. Selvsagt fundamentere, men også løfte og pushe på. For vi må videre. Vi er stolte av at vi har så mye historie i Innlandet, men vi skal inn i framtida, og vi må lage nye historier som kan bli fortalt om 200 år.

-Jeg vil også snakke om hverdagen for oss kunstnere. Vi må ha tusen hatter for å få det til å gå rundt, flere av oss lever under fattigdomsgrensa. Særlig dansere har få bein å stå på. Men vår vanvittige drivkraft som kunstnere gjør at vi overlever, -men det koster. Det handler om utholdenhet, og et ønske om å bidra. Vi tror ikke mange kjenner til hvordan denne virkeligheten er og hva vi får til ut av ingenting. Så man kjemper videre for muligheten til å bidra med en kunnskap man har dedikert livet sitt til. Men vi trenger hjelp med å få det ut, et apparat rundt oss.

Randi Eek Thorsen sa at hun sitter med en bekymring, men at hun først og fremst vil være med på å løfte fram mulighetene.

-Vi har nå den fantastiske muligheten til å kunne starte med blanke ark, men det ligger allikevel en bekymring der. Både fordi de økonomiske rammene som fylket har fått er trangere enn de to gamle hadde i sum. Og jeg vet litt om hva det koster å bygge fylket. Hvordan makter man å prioritere det som ikke er «hard core»? Og så er det jo i ansatsen man får sagt noe, om nivået man ønsker og måten man tenker på. Men også er jeg bekymret fordi jeg vet hvordan demokratiet fungerer. Det finnes her som andre steder reaksjonære krefter, kanskje på grunn av engstelse for det nye og ukjente, og en antielitistisk bølge som snakker ned kunsten. Derfor må vi som politikere være lure vedrørende kunstfeltet i regionen vår. Den motstanden som kan komme har god grobunn. Politikerne lever av stemmer, -og slik er jeg bekymret for kunstfeltet. Vi må håpe vi har dyktige topp-politikere og byråkrater og aktører som evner å målbære budskapet slik at grumset ikke får grobunn.

Maria Mediaas Jørstad snakket om hva som skal til for å få talenter til å blomstre.

Vi må bygge broer mellom profesjonelle og semi-profesjonelle, rekruttering og bredde.

-Vi jobber landsdekkende, og er i gang med å planlegge talentbygging i Innlandet. Det er svært viktig at det finnes gode nok tilbud der unge talenter slår seg til, og at man kan koble på både nasjonalt og internasjonalt perspektiv. «Kalibrering» er viktig for å kunne bli i sin egen region. Og det er viktig for de profesjonelle institusjonene at det er høyt nivå på utøverne. Institusjonene må ta ansvar for talentutvikling og rekruttering, og sørge for at kompetansen de sitter med er relevant. Vi må bygge broer mellom profesjonelle og semi-profesjonelle, rekruttering og bredde. Kunstens egenverdi er mest sannsynlig et vanskelig begrep å få tak på, og kanskje er det mindre relevant? Det man snakker om, er resultatet av kunsten, og så blir det kunstens og de profesjonelle kunstinstitusjonenes oppgave å legge til rette for at vi faktisk kan utvikle kunsten for kunstens egen verdi, slik at den får samfunnsbetydning. Vi mangler også å utdanne en bransje rundt kunsten. Hvordan skal man faktisk bygge det som er rundt bransjen?

Even Aleksander Hagen fikk ordet til slutt og ble gratulert med nytt fylke. Han ønsket å snakke om at vi har et felles ansvar, samt den reelle kunstpolitikken.

-Politikken kommer med innlandsstrategien. Vi sier at vi har sterke røtter og store drømmer i de to fylkene som har så mye vi skal ta med oss inn i Innlandet. Hele samfunnslivet i Innlandet vil bli invitert med i forbindelse med utarbeidelse av strategien som kommer til sommeren. Spørsmålet vi må stille oss er: Hvem vil vi faktisk være?

-Som fylkeskommune ønsker vi å bli målt på det vi faktisk gjør. Vi har fått til mye. Jeg var med på det historiske vedtaket da Teater Innlandet etter mye motstand ble til. Heldigvis ble det flertall den gangen. Og det skjedde fordi noen sa at vi vil investere i kunsten, -vi hadde tro på kunsten. Vi har, i Oppland, hvor jeg kommer fra, lagt til rette for flere kunstprosjekt, som kunstnerresidenser o.l. Mål oss på det vi faktisk gjør for å se hvilke ambisjoner vi har for tida framover! Budsjettet er trangt, men vi har virkelig trukket fram kulturstrategien, og det er flere brennende ivrige politikere som jobber med dette. De videre ambisjoner er at vi skal løfte musikken; Musikk i Innlandet skal i gang. Kunsten har dermed blitt utsatt pr. nå, men politikerne ville bevilge penger i år allikevel, for å komme i gang, så det ligger 6 millioner der.

– Kunsten skal kunne bringe noe tilbake til regionen. Kunst skaper arbeidsplasser og opplevelser, og folk ønsker å bo her. Men vi må være flinkere til å argumentere i fellesskap, alle sammen.

Oppsummeringen var det Olav Brostrup Müller, kultursjef i Lillehammer, som sto for:

-Den jobben fylkespolitikerne sitter med nå, -å skape en felles, ny identitet i Innlandet, er ikke enkel. Vi er ikke like i Innlandet, selv om vi nå hører sammen. Hva skal så prioriteres? Det er vanskelig å veie pengebruk på ny brannstasjon opp mot kunst. Administrasjonen skal bygge på vegne av fellesskapet, og både kunst og infrastruktur er viktig, men kanskje man ikke trenger å bruke like mye ressurser på de ulike feltene til enhver tid? Spørsmålet er heller ikke bare hvor mye penger som skal brukes på kunst eller hvilken posisjon kunst skal ha, men at man sørger for at den blir viktig og nyttig.

-Det har også vært snakk om kunstfeltets frihet her i dag. Videre ser vi at ingen står klare med kapasitet til å hjelpe kunstfeltet med våre utfordringer. Til slutt: Kunstnerøkonomien og fattigdom må tas på alvor hvis vi skal kunne ha en felles reise inn i framtida.

Arrangørweb