Til toppen
Bilde fra Den enfoldige morderen

Intervju med skuespiller Robert Skjærstad

bilde bilde

Del med en venn

Aktuell som fabrikkeier Höglund i Den enfoldige morderen

Robert Skjærstad (53) fra Harestua, nå bosatt i Oslo, turnerer for tiden i Innlandet med forestillingen Den enfoldige morderen. Robert har vært engasjert ved en rekke teatre her til lands, blant annet Nationaltheatret. Han har også lang erfaring fra frie teatergrupper som for eksempel Grusomhetens Teater. Men de fleste kjenner han kanskje best fra skjermen, for han har spilt i en rekke filmer og hatt flere ledende filmroller, blant annet i Budbringeren og Amatørene. For rollen som postmannen i Budbringeren mottok han i 2007 Amandaprisen for beste mannlige skuespiller. Han er også kjent fra flere TV-serier, blant annet som smågangsteren Roy i Lillyhammer. Og nå er han altså å se på kulturhusscenene i Innlandet.

På spørsmål fra kolleger om han trives, kommer svaret kjapt:

-Ja! Jeg kommer fra teatret, -det er en del av meg. Det er gøy å spille teater! Det er dette møtet med publikum, som alle sier, som er det spesielle. Det oppstår en energi mellom sal og scene, og det er ekstremt viktig for en skuespiller. Det får man ikke noen andre steder. Det er helt unikt, og det er det jeg går etter.

Hva slags energi er det snakk om?

-Det er en egen følelse av kontakt! Jeg har for eksempel gjort masse barneteater, og der er publikum veldig direkte. Det oppstår en kontakt begge veier som er helt avgjørende. Men det gjelder i alle former for teater, man må ha den kontakten, rett og slett. Der og da. Jeg er veldig glad i teatret, den «live-feelingen».

Hvordan ser du på det å turnere?

-Jeg har jobbet ved flere turnerende teatre; Riksteatret, Sogn og Fjordane Teater, Teatret Vårt, og med masse frigrupper som har gjort gjestespill, gjerne i spennende land som Iran, Polen og Island. Det er spennende å turnere, og publikumsmessig er det ganske likt i både inn- og utland. Iran var spesielt, for da spilte vi Hedda Gabler, som har vært forbudt der, og for dét publikummet i dét regimet føltes det veldig viktig og riktig å spille det stykket. Jeg har turnert med Teater Innlandet før, med Mens vi ventar på Godot, og det er veldig hyggelig å komme tilbake til Innlandet!

Med store økende forskjeller blant folk, rike maktmennesker som tar seg til rette og høyreekstreme krefter som brer seg over hele Europa, trenger vi kunsten som en vekker.

Hva slags forestilling er Den enfoldige morderen?

-Det er en brutal, fæl historie. Jeg husker filmen, den hadde bilder som sitter i meg enda. En sterk opplevelse! Jeg ser på forestillingen som et kjempeviktig stykke, nå mer enn noen gang. Jeg tenkte, da jeg hørte at det var dette stykket som skulle settes opp, at JA, -selvfølgelig! Så har det blitt mer viktig jo mer jeg har jobbet med det, for tematikken er ekstremt aktuell, dessverre!
Med store økende forskjeller blant folk, rike maktmennesker som tar seg til rette og høyreekstreme krefter som brer seg over hele Europa, trenger vi kunsten som en vekker. Om teatret kan forandre folk er jeg ikke sikker på, men vi kan i alle fall sette viktige samfunnsspørsmål på agendaen! Stykket er videre analogt teatralsk teater hvor vi må lage alt selv; lyder, steder og stemningsskifter, og det er både utfordrende og spennende.

Hvordan er det å spille en karakter med et språk og med en adferd så ulik deg selv?

-Det er utfordrende på mange måter å spille en så voldsom karakter. Man må teste ut mye både i seg selv og hos sine medspillere for å finne formen. Stykket har mange voldsomme og intime scener, og det er en prosess å finne det gode samspillet. Regissør Petter Næss la opp prøvene på en veldig fin måte, han skapte tillit og ro rundt det å la prosessene gå sin gang. Man må ta det teknisk og skjematisk først, og legge på det andre etter hvert. Rollen var ikke helt slik jeg trodde. Jeg trodde den skulle være mer endimensjonal, men etter hvert som jeg jobbet med rollen kom det til syne noen sider som jeg ikke forutså at Höglund hadde. Det er alltid spennende som skuespiller å måtte åpne nye «dører». Rollen er krevende rent psykologisk. Det er noen vendinger og reiser karakteren tar som er langt unna meg, og disse har jeg måttet sette meg godt inn i for å få spillet troverdig. Jeg har måttet lete i meg selv.

Hvordan leter en skuespiller i seg selv?

-Å spille ut ondskap er for så vidt kjedelig hvis det kun er ren ondskap. Det grunner jo gjerne i noe, og i dette stykket synes jeg vi sammen finner fram til et mørke som faktisk kan peke i en særskilt retning. Og så må jo jeg lage min historie rundt det. Jeg må lete etter å kunne forsvare karakteren, og det må jeg lete i og forestille meg hver dag, slik at det er friskt og nytt hver eneste forestilling. Men det er dette som gjør det spennende; at det skal være nytt hver dag. Selve formen er også krevende, for stykket har ikke en helt vanlig storyline. Man hopper ut og inn. Det er fortellende teater; situasjonene hopper i tid med lange sprang på veldig kort tid. I tillegg er det fortellende direkte til publikum. Dette er ikke en ny form, men det er en lite brukt form som kanskje ikke alle er vant med. Jeg synes det er en god måte å fortelle akkurat denne historien på.

Man kan faktisk le litt av de fæle tingene, for det er såpass burlesk og grusomt at man rett og slett distanserer seg litt fra det.

Hvordan har det vært å jobbe med Petter Næss?

-Det er helt strålende å jobbe med Petter! Han er veldig tydelig og klar. Han skaper trygghet og åpenhet, han hører på hva folk sier, tar imot forslag OG vi har det utrolig gøy, så det har vært veldig ålreit! Jeg synes han er svært dyktig, og han er behagelig å jobbe med. Det at han skaper den tryggheten og stemningen vi trenger for å kunne gjøre de vanskelige scenene, det gjør at han får det beste ut av hver enkelt skuespiller.

Til slutt: Hvorfor bør folk se Den enfoldige morderen?

-Forestillingen er et episk, storslått drama, og veldig poetisk! Petter legger stor vekt på dette. Og det er en fortelling som ikke er blottet for humor, -noe som også er viktig å få fram! Man kan faktisk le litt av de fæle tingene, for det er såpass burlesk og grusomt at man rett og slett distanserer seg litt fra det. Når ting blir ekstreme nok så blir settingen gjerne absurd og til og med morsom, selv om alt egentlig er fryktelig grusomt. Fortellingen handler om mennesker, skjebner, folk som har det vanskelig på hvert sitt vis. Og om drømmer som blir knust. Om lengsel og håp. Det er et stort stykke! Det inneholder hele livet, føler jeg, -på en brutal måte fra en vanskelig tid. Det er også masse flotte skuespillere med, og god regi, svært spennende scenografi og sterk musikk! Vi er heldige som har Nils Petter Molvær med som komponist, for han lager en ordentlig uhyggelig stemning, som funker!

Arrangørweb